Heldige er vi som har fått vere så tett på Maria i så mange år. Det bobler av gode minner. Vondt er det at Maria er borte, men dei varme, lattermilde, fargerike, festlege, kvardagslege og gode minna om henne vil alltid vere med meg. Kvil i fred, fine Maria!
María Julia, siempre estarás en mi corazón. Te quiero mucho.
Descansa en paz, amiga querida
Kjære fine tante Maria. Jeg vil savne deg og din sterke og blomstrende personlighet. Du er og vil alltid være et forbilde. Takk for alle fine og gode minner med deg❤️
Thanks Julia for all we have shared. You always were the nexo with your Argentian family. If I proposed you a trip, you always said yes. We spend the most time we could, in spite of the distance. Now, it's our time to continue the relationship with your family and help Mati to teach spanish and Argentine costums to yours grandchildren. I keep thegood memories. All my love for Jan Atle, Mathias and Helena, Daniel, Andrea, June y Nils.
Hvil i fred flotte Maria, du forlot familien så altfor tidlig. Det var alltid veldig hyggelig å treffe deg i familieselskaper og andre begivenheter. Vår dypeste medfølelse til Jan Atle og resten av familien. I stedet for blomster har vi gitt en minnegave til Kreftforeningen.
Kjære Maria, takk for vennskap gjennom årtier. Jeg ser deg for meg da du kom til Jan Atle og oss i Bergen en høstdag for lenge siden, vakker, stilfull, modig og full av integritet. Den høsten var det nedbørsrekord i Bergen. Du var på Bryggen da Vågen gikk over sine bredder og saltvannet flommet over brosteinen og inn i de gamle bygningene. Det var ikke det minste morsomt for deg, vi vet alle at du som kom fra solfylte Argentina mislikte regnet på Vestlandet, sterkt. Men som vi to lo av denne "velkomsten" i årene som fulgte.
Du ble en av mine kjæreste venninner fra første stund. Takk for oppriktige samtaler, for ærlighet og evne til å se dypt. Takk for alt vi delte som småbarnsmødre til Mathias og Selma, i Førde og i Stongfjorden. Takk for tiden vi delte i årene du pendlet mellom praksisen din i Bergen og familien din som du elsket over alt på jord i Florø. For samtaler som rommet livet uten filter.
Avstanden mellom Oslo og Bergen med travle jobber ble stor, men du har alltid vært med meg i hjertet.
Min dypeste medfølelse til Jan Atle, barna, svigerdatter og barnebarn i sorgen over at du er borte og i takknemligheten for alt du ga. Nå er livet gjemt hos Gud.
Hvil i fred min venn. Velsignet være ditt minne.
Hildegunn
Kjære Vakre Maria
Tusen takk for at du alltid var so snill❤️ For at du lytta og genuint brydde deg om oss som du såg so sjeldent❤️ Du var omtenksom og varm, som du har gjett vidare til borna dine. Verda blir ikkje det same uten deg, men spora dine forblir❤️
Kjære Maria.
Elegant, klok, sterk og alltid snill. Vi delte kontor på Bryn og vi delte hverdagen. Du var et fyrverkeri av farger, mens jeg var den sorte rammen. Da du valgte neste terapiutdannelse, ble jeg med. Du var den kunstneriske, og jeg den tekniske. Men du så meg alltid, Maria. Din styrke og fantastiske støtte hjalp meg gjennom vanskelige år, og det vil jeg aldri glemme.
Du var direkte og ærlig, og den styrken du viste helt til det siste, beundrer jeg dypt. Takk for at jeg fikk kjenne deg. Takk for alt vi delte . Du var, og vil alltid forbli, et unikt menneske.
Jeg savner deg veldig mye.
Signet være ditt minne.
Carta para julia
Qué cosa che, qué cosa esto de eternizar un vínculo. Entré a tu habitación abriendo la puerta y diciendo hola tía, qué misterio todo, qué misterio la vida. Qué cosa che, me dijiste sí, viste, así es. Te pregunté si esta era la noruega mitológica fría de la que roque y mabel me contaban cuando me hablaban de los inviernos largos, entre nieve y tortas, abrigos, un pueblo lejano. Fordos, golosinas raras.
Te puedo ver en bergen, yendo al trabajo bajo la lluvia la mayoría del año, me acuerdo me contabas eso, me acuerdo cuando entraste en ese trabajo que tanto querías, te escribo ahora pensándote cerca, y te recuerdo feliz. Me quedo con eso, como me dijiste antes de que me vaya, que vos así, podías vivir. Así. Como estabas. Es que me olvidé de contarte algo; una vez tuvimos una charla con mabel en donde me decía de la nada misma pero con una sabiduría dulce y existencial que la caracterizaba, que la vida tenía una fuerza, en sí misma, la vida tenía una fuerza. Y frente a eso, no había estado, experiencia o emocional que pudiera debitar o mismo fortalecerla, me estaba hablando de la inmanencia. De un estado de estar. Y una confianza profunda en lo que está pasando.
Por mucho tiempo fui el nieto que te atendió el teléfono en alberdi cuando llamabas los viernes o sábados para hablar con tus papás, qué ternura la tuya y qué audacia en migrar. No es fácil, es más, es como comprometerse a vivir con fuerzas contrarias. Migraste por amor, una particular cuestión: te enamoraste y creíste en eso, cruzaste el océano e hiciste la familia hermosa que somos. Un gesto de quien solo sabe bien amar; eso de comprometerse con lo desconocido, esa intuición que te caracterizaba. Siempre pensé que las psiquiatras tenían que ver detrás del relato del paciente, porque el paciente ante todo va a montar sus defensas. Creo que ese ojo clínico, metodológico, estaba guiado hace entender al otro por fuera de su discurso, siempre, y te lo llevaste a todas las demás esferas de tu vida, transatlántica, oceánica, amorosa, profesional, existencial, intuitiva.
Me llamaste para felicitarme por cosas varias veces pero lo que más me deseaste es haber encontrado el amor; era lo que te faltaba ! Me dijiste. Y me gustó, en ese momento pensar, en la ilusión de estar completo. Por un rato, con la validación de una tía, que te ve nacer y crecer, esa sensación de que el otro te conoce más, porque te vio. Al final, pasamos la vida entre nosotros para ser vistos.
Ayer y hoy y anteayer tomé mate en el que me regalaste cuando viniste a amsterdam, las risas a carcajadas que tuvimos por la teoría conspiranoide de que el agua hecha en la pava con fuego cambia el sabor del mate en la pava hecha con eléctrica - lo aseguramos, lo firmamos, lo creemos y nos reímos - compartimos la confidencia en las disidencias, en la aceptación, en la noción de amor, y en la inteligencia aguda de una crítica, entre centrada y política, de la vida. Abrimos camino en charlas familiares sobre el lenguaje inclusivo, en lo que significaba leer. Te dormiste una siesta en mi casa de combatientes de malvinas en el 2014, sobre el sillón verde, con un libro en la mano, como siempre.
Roque me ha contado mil veces la anécdota de tu examen de medicina donde preguntaban las pulsaciones por segundo; aparentemente no muchos respondieron bien, y era de remarcar que vos te tomaste el pulso, sobre el escritorio de una estudiante de medicina, con ganas de empezar su vida, contando cuantas, respiraste hondo, las contaste, anotaste el estimativo. Creo hoy más que nunca, que es maravilla la imagen de vos misma sintiendo tu latir. Que ahora resuena entre todos nosotros, como un pulso para adelante, como una forma de eternizar un futuro nuevo, juntos, en este nuevo vínculo que tenemos, en esta nueva forma de existencia para mí.
Tía julia, que el mismo amor que te hizo viajar te guíe en tu estrella.
Carta til julia
For en ting, che, for en ting dette med å gjøre et bånd evig. Jeg gikk inn på rommet ditt, åpnet døren og sa hei tante, hvilket mysterium alt er, hvilket mysterium livet er. For en ting, che, du sa ja, du vet, sånn er det. Jeg spurte deg om dette var det mytologiske kalde norge som roque og mabel fortalte meg om da de snakket til meg om de lange vintrene, mellom snø og kaker, frakker, en fjern landsby. Fordos, rare godterier.
Jeg kan se deg i bergen, på vei til jobb i regnet mesteparten av året, jeg husker du fortalte meg det, jeg husker da du begynte i den jobben du ønsket deg så mye, jeg skriver til deg nå mens jeg tenker på deg nær, og jeg husker deg lykkelig. Jeg holder fast ved det, slik du sa til meg før jeg dro, at du slik, kunne leve. Slik. Som du var. Det er at jeg glemte å fortelle deg noe; en gang hadde vi en samtale med mabel der hun sa til meg ut av det rene ingenting men med en søt og eksistensiell visdom som kjennetegnet henne, at livet hadde en kraft, i seg selv hadde livet en kraft. Og foran det fantes det ingen tilstand, erfaring eller følelse som kunne svekke eller til og med styrke den, hun snakket til meg om immanens. Om en tilstand av å være. Og en dyp tillit til det som skjer.
I lang tid var jeg barnebarnet som tok telefonen for deg i alberdi når du ringte på fredager eller lørdager for å snakke med foreldrene dine, hvilken ømhet fra din side og hvilken dristighet i å migrere. Det er ikke lett, det er mer, det er som å forplikte seg til å leve med motsatte krefter. Du migrerte for kjærlighet, en spesiell sak: du forelsket deg og trodde på det, du krysset havet og skapte den vakre familien som vi er. En gest fra en som bare vet å elske godt; dette med å forplikte seg til det ukjente, den intuisjonen som kjennetegnet deg. Jeg tenkte alltid at psykiatere måtte se bak pasientens fortelling, fordi pasienten først og fremst vil bygge sine forsvar. Jeg tror at det kliniske, metodologiske blikket var styrt av å forstå den andre utenfor hans diskurs, alltid, og du tok det med deg til alle de andre sfærene i livet ditt, transatlantisk, oseanisk, kjærlighetsfullt, profesjonelt, eksistensielt, intuitivt.
Du ringte meg for å gratulere meg for forskjellige ting flere ganger men det du ønsket mest for meg var å ha funnet kjærligheten; det var det som manglet deg ! sa du til meg. Og jeg likte, i det øyeblikket, å tenke på illusjonen om å være komplett. For en stund, med bekreftelsen fra en tante som ser deg bli født og vokse, den følelsen av at den andre kjenner deg mer, fordi hun så deg. Til slutt tilbringer vi livet blant hverandre for å bli sett.
I går og i dag og i forgårs drakk jeg mate i den du ga meg da du kom til amsterdam, latteren i kaskader som vi hadde over den konspiratoriske teorien om at vann kokt i en kjele over ild endrer smaken på mate sammenlignet med vann kokt i en elektrisk kjele - vi forsikret det, vi signerte det, vi tror det og vi ler - vi delte fortroligheten i uenighetene, i aksepten, i forestillingen om kjærlighet, og i den skarpe intelligensen i en kritikk, mellom fokusert og politisk, av livet. Vi åpnet vei i familiesamtaler om inkluderende språk, om hva det betydde å lese. Du tok en lur i huset mitt i combatientes de malvinas i 2014, på den grønne sofaen, med en bok i hånden, som alltid.
Roque har fortalt meg tusen ganger anekdoten om medisinsk eksamenen din der de spurte om pulsslag per sekund; tilsynelatende svarte ikke mange riktig, og det er verdt å merke seg at du tok pulsen din selv, på skrivebordet til en medisinstudent som var ivrig etter å begynne livet sitt, mens du telte hvor mange, du pustet dypt, telte dem, skrev ned et estimat. Jeg tror i dag mer enn noen gang at bildet av deg selv som kjenner ditt eget hjerteslag er et under. At det nå gir gjenklang mellom oss alle, som en puls fremover, som en måte å gjøre en ny fremtid evig på, sammen, i dette nye båndet vi har, i denne nye formen for eksistens for meg.
Tante julia, må den samme kjærligheten som fikk deg til å reise lede deg i din stjerne. ✨
La distancia marcó en parte el día a día de los Lagomarsino: unos en Noruega, otros en España y algunos quedaron en Argentina. Pero aun así Julia siempre estuvo muy presente y se preocupó por todos a pesar de la distancia.
Recuerdo pasar Navidades en Dénia, en Fløro, y algunos viajes como aquel a Viena. En cierta forma me entristece pensar que cosas así ya no van a volver a pasar. Pero al mismo tiempo pienso en lo feliz que nos hicieron, y sobre todo en lo feliz que hicieron a mi padre.
Mi papá disfrutaba muchísimo del tiempo con su hermana, y ambos hicieron todo lo posible por estar cerca a pesar de la distancia.
Para mí Julia es la viva imagen de la curiosidad. Querer saber de todo: historia, música, arte o política. Y no esa curiosidad arrogante que parece existir para demostrar algo, sino esa curiosidad generosa que después aprovechábamos los demás para aprender un poco más.
Las muertes siempre son un duelo para todos. Y hoy, además de sentirme triste, me pongo en el lugar de mi tío, de mis primos y de mi padre. Es un dolor que no puedo imaginar.
Pero también pienso que una persona se mantiene viva mientras esté en nuestros recuerdos.
Por eso hoy me acuerdo de Julia con una sonrisa. Porque, y cito al más puro estilo Lagomarsino:
“Finché vivi nel ricordo, non muori mai.”
Så fint å ha kjent deg.
Carta de amor para Julia
Estoy teniendo un problema enorme a la hora de pensar un mundo sin Julia. Paso a explicar: todos los recuerdos con la tía Julia son de vacaciones.
Todos los años sin excepción, por lo menos desde que nací hasta el verano del 24’, viajó a la Argentina.
Siempre fueron costumbre los paseos por la Recoleta y por San Telmo. En los últimos viajes y cada vez más, en esos encuentros, pudimos profundizar la relación por varias razones. Uno de las razones es que creo que reconocía en su sobrino al ultimo espécimen de porteño bohemio y un poco atorrante. Además de eso, después de muerto Roque , pasé a ser su informante sobre la política argentina, muchas veces difícil de entender.
Julia siempre tuvo la humildad de la gente inteligente. Por más que supiera mas que vos sobre algún tema (como en general sucedía) , se tomaba el tiempo y tenía la paciencia para escucharte y conocer tu opinión. Algunas veces la rebatía con datos duros , pero la mayoría usaba la información que le servia y te devolvía una opinión superadora. Te hacia sentir como que habías llegado con ella a esa conclusión. Un rasgo muy persuasivo y a la vez pacifico. Creo que tenia una combinación avasallante , son rasgos de mis abuelos y que siempre admiré de ellos: la inteligencia de Roque y la sinceridad de Mabel. En ese sentido y por todo el tiempo que compartí con ellos dos, me siento muy hermanado con ella y sus hermanos.
En los últimos años de Mabel, casi podríamos decir que se oficializó ese vinculo de “ casi hijo”.
Julia siempre se interesó por sus viejos y su salud y era un tema de conversación frecuente entre nosotros, donde casi siempre o siempre coincidimos con los pasos a seguir. Excepto por aquella vez que me pegó una cachetada porque yo dije algo de más. Eso fue una gran lección y un limite para mi en un momento de mi vida donde no sabia lo que eran los limites. Por ese mismo episodio recibí otra lección . Al verano siguiente , le eché en cara ese episodio y me recordó: “ya te pedí perdón y me disculpaste”. Ponerle ese limite a un escorpión rencoroso no es poca cosa.
Me enseñó mucho sobre Spinetta, de quien era fanática. Los mas salvajes escuchábamos Pescado Rabioso y Los Socios del Desierto. Los mas inteligentes y sensibles escuchaban Invisible y Spinetta Jade. Puedo decir que gracias a ella, empecé a valorar mas esa época del Flaco, que hoy escucho mientras escribo estas palabras entre lagrimas. Porque va a ser difícil transitar un mundo sin sus opiniones y sin sus consejos.
Me acuerdo perfectamente cuando fuimos en una misión , enviados por Roque. Sus hijos mayores y sus nietos mayores en la búsqueda del tesoro perdido de Camilo Benso, pariente directo de Mabel y compañero de Garibaldi en la unificación italiana. Creo que él era de Turin y nosotros fuimos a Genova, así que no encontramos tan ansiado tesoro.
Me acuerdo de las vacaciones en el sur de España, el cumpleaños de Andrea en Claromecó, las insolaciones del tío Jan Atle y el ultimo verano que pasamos con Mabel y los chicos. Una despedida entre todos de alguna manera.
Me acuerdo también que siempre preguntaba por mi y se preocupaba por mi salud. También que me recomendaba cosas para hacer. Se puso contenta la ultima vez que la vi , ya que estaba siguiendo un tratamiento. Esos gestos son difíciles de olvidar y no creo que lo haga.
Recuerdo un paseo largo por Oslo con Mati donde me hicieron conocer esa ciudad tan exótica, que pocos en Argentina saben donde queda. En ese paseo hablamos varias horas de historia Argentina y me insistió con que tenía que ser profesor de historia. Imagínate vos ? que la tía Julia te felicite por un conocimiento adquirido? Para mi fue tan importante como aprobar un examen en la facultad ( experiencia que en mi caso fue escueta ) .
Cuando fuimos chicos era un tía severa, cosa que después le agradecí. Su severidad se correspondía con su disciplina, tanto como para trabajar y estudiar como para leer poesía o escuchar musica.
Siempre fue una persona muy práctica y eso era algo que le envidiaba un poco a mis primos ya que se distanciaba mucho de mi vieja . También me daba muy buenos consejos sobre ese vinculo tan importante. Pero sobre todo y lo que valoro más aun, es que me escuchaba y me aconsejaba con una relación mas compleja que es la que tuve con mi viejo de chico. Más allá de ser su hermano , me daba el espacio para hablar y me ubicaba en el mapa la diferencia entre reclamos legítimos personales y reclamos mas caprichosos heredados de su ex cuñada.
Entre toda la información y la cultura que me compartió a lo largo de mi vida ,también me compartió amor incondicional de tía y su ternura encriptada.
Una vez me habló sobre algunas estadísticas, de esas que ella leía , que decía que la gente que cree en Dios es más feliz. Quizás por estos días necesitemos un poco de eso y de imaginarnos aunque sea fantasiosamente que se está reencontrando con los viejos en el cielo.
Por eso miro para arriba y les mando un beso a los tres.
Hoy también voy a mirar para abajo y para el frente y voy a brindar por Julia y por su vida.
Maria-en sommerfugl i vinterland.
Jeg vil alltid tenke på deg med varme i hjertet
Takk for alt Maria. Ditt gode humør og engasjement vil bli dypt savnet.
Du gav vennlegheit, perspektiv og farge. Stangstunet blir ikkje det same utan deg
Flotte fine Maria, må du hvile i fred <3
Klem fra din «Ragnhilda»
Flotte Maria.
Klok, snill, fargerik og veldig sterk. Direkte og ærleg.
Og så hadde ho ei stor, og oppriktig interesse for andre mennesker. Ho spurde aldri korleis du hadde det, for å vere høfleg. Ho spurde, fordi ho ville vite det.
Eg er glad for, at Maria kom inn i livet vårt. Heile vegen frå Argentina. Vi tykte ho var litt eksotisk.
Tårene er mange, vi vil sakne ho.
Signe minnet❤️
Det er vanskelig å sette ord på tomrommet du etterlater deg, Maria. Vennskapet vårt var ei gave som eg sette enormt stor pris på. Du hadde unik omsorg for alle rundt deg. Sjølv om du er borte, vil du alltid være ein del av meg. Takk for alt du gav Maria. Ditt minne vil alltid stråle.
Una pérdida enorme por la gigantesca ganancia que significó conocer y ser tocado y enriquecido de alguna forma por María Julia. Buenísima Amiga. Reflexiva como pocas, con una enorme cultura, maravillosa e increíble sensibilidad por cualquier asunto humano, fantástico compromiso con cada persona y asunto que tocó y afrontó. De una generosidad deliciosa, de una capacidad de apreciación y gratitud inmensa, con una espontaneidad muchas veces que sorprendía, y una de las sonrisas y carcajadas más auténticas y contagiosas que he conocido. Un enorme regalo haber compartido muchos buenos momentos con ella, otros incluso de cierta complejidad. Però siempre ahi para la compleja y rica humanidad compartida. Uno de los mejores regalos que ma ha dado la vida ha sido María Julia y la familia que creó y que gracias a ella también la llevan tod@s con ella incorporada y siendo parte de ellos para siempre. Jan Atle, enorme marido, padre y amigo, Mathias, enorme hijo, hermano y amigo; Andrea enorme hija, hermana y amiga y Daniel, enome hijo, hermano y amigo.
Ser tocado por ella, María Julia y por ellos, toda la familia, ha sido es y será siempre haberse enriquecido de por vida.
Gracias María Julia siempre, vuela alto y en paz merecida.
Gracias familia Lagomarsino- Stang. Os quiero. Rubén Revillas
Heldige vi som har kjent Maria. ❤️Ho var ei klok, dyktig og artig dame. Varme tankar til familien i ei tung tid.
Kjære tante Maria. Du var ei elegant, vakker og kunstnerisk sjel som alltid møtte oss med varme, omsorg og gode råd. Du brydde deg oppriktig om oss, og det betydde veldig mykje. Det siste du sa til meg når eg besøkte deg på sjukehuset i jula, kjem eg alltid til å hugse: "det er viktig at du bestemmer sjølv og ikkje alltid høyrer på kva alle andre meiner." ♥️ Du vil alltid vere ei fantastisk tante for meg, og eg saknar deg veldig mykje♥️
Querida María Julia. Nos encontramos personalmente una sola vez, hace ya siete años. Aunque fue breve, esas horas compartidas en Oslo fueron suficientes para percibir el grandísimo ser humano que eras. Lamento mucho tu marcha y lamento que no vaya a haber ocasión de volvernos e ver. Descansa en paz
Maria, minnast deg i kjærleik.
Takk for rettleiing, samarbeid og tillit i dei åra vi arbeidde i lag på psyk. pol.. i Florø. Signe minnet.
Kjære flotte og kloke Maria Julia. Takk for gode minner. Gitte, Rigmor og Ingunn med familiar
Hvil i fred Fra alle naboene i Eilert Sundts gate